- Tror mange glemmer de mange oppsidene med å være frivillig

FGI-trener gjennom mange år, Øystein Vollan sa i vinter takk for seg som trener for fjorårets Gutter 17. 32 gutter som har vært vant med Øysteins milde smil og bestemte ordre. En dyktig trønder som har vært en av lagets mange følgesvenner siden guttene var seks år.

- Ja, sånn kan det gå sier han og smiler lurt. Jeg har brukt minst ti timer hver uke på frivillighet i FGI-fotballen. En investering jeg ikke ville byttet mot noe.

Tett på og felles interesse

Sammen med en annen far satt han på bassengkanten i 2009 da han ble tipset om oppstart av fotballag og et møte i klubbhuset som skulle finne sted.

-  Jeg møtte opp, skrev meg på en lapp, og så var det gjort, smiler Vollan som da sa ja til å være foreldrekontakt for laget til eldstejenta Tonje, den gang syv år. Det ble en rolle jeg hadde i en måned, sier Øystein og ler. For etter det ble han trener.

-   Jeg var jo på alle treningene for å følge Tonje uansett. Og når folk skjønte at «han der er jo her alltid, uansett», så går man jo tom for argumenter for ikke å ta et verv.

Øysteins FGI-historie er ikke uvanlig og gjelder nok flere i klubben.

-   Rekruttering av voksne frivillige er blant de viktigste oppgavene vi har i et idrettslag, sier daglig leder i FGI, Morten Landråk- Sæther. - Sammen med valgkomite, utvalg og de andre frivillige, er vi alltid på jakt etter flere. Uten frivillige har vi ikke et idrettslag. Det må vi av og til minne om, sier Morten. - Dess flere som deler på oppgaver, dess færre oppgaver per person.

Sosial bonus

Øystein Vollan vokste opp i Trøndelag og ble tidlig medlem av Jonsvatnet Idrettslag. Der drev de først og fremst med langrenn og etter hvert også fotball. Øystein var med på begge deler.

-  Det å vokse opp i et idrettslag gjorde sitt til at jeg fikk med meg noen grunnleggende kvaliteter om det å drive med lagidrett. Ikke minst som en sosial arena. Da jeg ble voksen, og flyttet til Stavanger for å jobbe i oljå og ble far, var jobb og idrett de to stedene der jeg etablerte venner. FGI ble med andre ord en sosial arena som jeg likte enormt godt.

Forpliktelsene kom etter hvert.

-  Da jentene var små, trengte jeg egentlig bare å være til stede. Men etter hvert tok trenerrollen stadig mer tid. Eldstejenta som var en del av 2001-kullet, var blant jentene som ble de første som deltok på FFO i klubbens regi. Etter mange år med trening ble jentene kretsmestere hele tre ganger og vant finalen i Dana cup. Det var jeg så heldig å få være med på sier Vollan.

Om frivillighet

-  Gjennom mine år som trener har jeg sett at hovedgrunnen til mangel på frivillighet er at folk er redd for å si ja. Mange frykter at kompetansen deres ikke er god nok, og at det tar for mye tid. Og ja, det tar mye tid, men det er tid man er sammen med barna, og barnas venner. For meg er det lite som er mer meningsfullt enn det, sier han.

Som leder i næringslivet hadde Vollan noen grunnleggende egenskaper som kanskje gjorde det litt lettere for ham å ta regi. Han så at mange av de samme teknikkene for samhandling funket på samme måte som på jobb. Viktigheten av å få med seg mengden gjelder også i frivilligheten.

-  Det handler jo mye om å følge litt med, sier Øystein. Om å se hvem som bryr seg, hvem som kommer på treninger og kamper uansett om de har oppgaver eller ikke. Og så handler det om å utfordre. Og her tror jeg det ligger mye. Man må spørre og gi ansvar. Folk vokser med ansvar. Premien er at man blir delaktig i noe riktig og bra. Som tar tid ja, men som gir så utrolig mye tilbake.

Den trønderske vise-mann

Far til tre – to jenter og en gutt. Travende att og fram mellom hus og Knuda – år etter år – i all slags vær. Der har du Vollan.

-  På guttelaget var vi på det meste 10-12 trenere. Alle bidro som trenere, og så var det etter hvert Anders Forgaard og meg som tok et hovedansvar. Fellesskapet deltok vi i alle sammen.  

Da yngstemann begynte å spille fotball i 2011 hadde pappa Øystein lært. Han var engasjert i to lag allerede og fikk derfor bare tittelen «vis mann» når det gjaldt guttelaget.

- Da kunne jeg bidra med erfaringsoverføring og holde meg litt på avstand. Det fungerte fint.

Som en gulrot og ikke minst som sesongavslutning, dro guttelaget i 2023 til London, en drøm de hadde hatt i flere år. At 32 17-åringer var med på den turen er nesten for godt til å være sant.  En helt utrolig sammensveiset gjeng som har drevet med fotball sammen siden førsteklasse.

- Å få ta del i noe slikt kan ikke måles i tid, mener Vollan som fikk seg et minne for livet.

‍